Slik ble Rustad funnet i sin Dodge på Grev Wedels Plass. Politifoto.
Natt til 11. januar i 1934 befant Erik Erfjord seg sammen med andre pressefolk på Grev Wedels Plass i Oslo. Her ble han vitne til at politiet undersøkte liket av grosserer Edvard Rustad, som var funnet død i sin bil, en Dodge av eldre modell. Kroppen lå inntullet i et rutete ullteppe i passasjersetet foran i bilen. Det viste seg at Rustad var drept med fire pistolskudd i bakhodet.
Grosserer Edvard Rustad - som i realiteten var mer av en skraphandler - hadde arbeidet i rivnings-bransjen og hadde en stor bekjentskapskrets i Oslo, både innenfor respektable og mindre respektable miljøer. Undersøkelser tydet på at han var drept utenfor byen, og siden kjørt til Grev Wedels plass og etterlatt der.
Oppdagelsespolitiet kom i kontakt med vitner som hadde sett Rustads bil bli parkert på Grev Wedels Plass allerede klokken 15.30 på ettermiddagen. Bilføreren ble beskrevet som «meget blek» og med et «skarpskåret ansikt» Et vitne beskrev senere føreren som en «blek mann med et uhyggelig utseende, han så ut til å ha et hardbarket ansikt og stirrende øyne.»
Rettskjemiker Charles M. Bruff undersøkte materiale fra Rustads støvler og fant der farvepigmenter som kunne skrive seg fra en nedbrent farvefabrikk i Fossumdalen ved Alnabru, som tilhørte AS Boston Blacking Company. Bruff mente derfor at mordet hadde skjedd der.
Det ble lagt ned store ressurser i etterforskningen av mordet. Mystikken rundt den ”diabolsk utseende” bilfører, det brutale og gangsteraktige ved mordet – det kunne se ut som Rustad var blitt ”taken for a ride”, som det het i Chicago – og mangel på noe klart motiv for ugjerningen, var med på å gjøre mordet til en av 1930-årenes mest omtalte kriminalsaker i Norge. Til tross for den store etterforskningsinnsatsen klarte politiet aldri å finne morderen, og på 1950-tallet ble saken preskribert. På dette tidspunktet var det bare to i landet som kjente den diabolske drapsmannens identitet: Erik Erfjord og hans mentor Mr. George.
Tegning av kulehullene gjennom Rustads hatt og bakhode. Politidokument.
