Journalist Georg Svendsen, alias "Mr. George".
”[...] Han var en kraftig mann med bart og hornbriller. Han var underbitt, og minnet mest om en hissig bulldogg der han sto med pipen mellom sammenpressede tenner. Men etter det folk sa, var han langt i fra så farlig som han så ut.”
Slik beskriver Erik Erfjord sin fremtidige mentor Georg Martinius Svendsen - Mr. George – etter deres møte på Dælenenga Idrettsplass 4. november 1931, en begivenhet som førte til at de to samarbeidet om å løse sitt første av mange store kriminalmysterier. Erik var på dette tidspunkt 19 år og arbeidet som avisbud i Arbeiderbladet, Mr. George hadde allerede en lang presssekarriere bak seg. Han begynte i Bratsberg-Demokraten i 1918, deretter var han i Demokraten på Hamar og Fremtiden på Hønefoss og i Drammen, før Martin Tranmæl i 1931 hentet ham til Arbeiderbladet for å ta seg av kriminaljournalistikken.
Mr. George var en av de mange ”self made men” som arbeidet i norsk presse i første halvdel av forrige århundre. Han hadde lite formell utdannelse (”Folkeskole, ellers livets!”) og måtte lære seg faget fra grunnen av. Resultatet ble likevel glimrende: De velformulerte og vittige kåseriene han skrev under pseudonymet ”Mr. George” ble landskjent gjennom Norsk Arbeiderpresse, og som krimreporter fikk han en høy stjerne både hos lesere, kolleger og politi på grunn av sin etterrettelighet, toleranse og medmenneskelighet. Sammen med Dagbladets Axel Kielland og Tiden Tegns Fridtjof Knutsen utgjorde han ”De tre store” innen kriminaljournalistikken i mellomkrigstiden og som Kielland og Knutsen skrev Mr. George krimialromaner (som Georg Svendsen): Mannen med ljåen (1942), Ridderne av øksen (1945) og (som Reidar Bue:) Jan Jords siste rolle (1943).
Mr. George elsket blomster over alt på jorden og begynte som gartnerlærling etter folkeskolen. En dag fikk han imidlertid avskjed på stående fot etter å ha møtt på jobb med det brukne gevær på jakkekraven og måtte i stedet satse på sine to andre store lidenskaper; sosialismen og journalistikken. Med årene ble Mr. George stadig mindre revolusjonær, men var innimellom i det hjørne at han skjelte og smelte litt på pamper og den slags. Ingen tok seg nær av det, heller ikke Mr. Georges politiske motstandere: Det var bare hans sosialistiske samvittighet som av en eller annen grunn var blitt rystet. Som en kollega forklarte: ”For Mr. George har nemlig i sitt daglige slit klart å bevare det sosialistiske evangelium purt og rent i sitt hjerte!”
Mr. George, på eldre dager, steller med sine elskede blomster.
