Politifullmektig Sverre Riisnæs ble under krigen SS-mann og NS-justisminister.
Riisnæs var født 1897 i Vik, Sogn og Fjordane. Etter examen artium i 1915 studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1919. I tre år var han dommerfullmektig på Sunnmøre, og i Sogn. Deretter fulgte tolv år som politifullmektig. Den første tiden var han i Kristiansund, hvor mye av tiden gikk med til å jakte spritsmuglere sammen med sin mangeårige sjef Reidar Sveen. Fra 1925 til 1934 var Riisnæs ansatt ved Oslo politikammer. Riisnæs interesserte seg sterkt for kriminalteknikk og reiste på flere studieopphold i utlandet for å studere de nyeste etterforskningsmetodene. En av hans store interesser var bruken av politihund. Da Erik møter ham på Grev Wedels Plass, forsøker Riisnæs for første gang å bruke politihund ved undersøkelse av et drapsåsted.
Lik etter hans engasjement i Rustadsaken ble Riisnæs utnevnt til statsadvokat i Buskerud og Oppland. Her var han 1936 aktor mot en gjeng NS-gutter som hadde brutt seg inn hos den sovjetiske revolusjonslederen Lev Trotskij, som levde i eksil i Norge. Saken endte med utvisning av Trotskij, mens Riisnæs selv utviklet et angstfylt forhold til Quisling og hans bevegelse.
Etter den tyske invasjonen av Norge meldte Riisnæs seg inn i NS, og ved opprettelsen av det “kommissariske” styret 25. september gikk han inn som statsråd i Justisdepartementet. Riisnæs var en bekjent av SS-sjefen Heinrich Himmler og var som statsråd og justisminister ansvarlig for forsøkene på å omskape det norske rettsapparatet til lydige redskap for nazistene. Han hadde blant annet et hovedansvar for deportasjonene av de norske jødene.
Ved frigjøringen mai 1945 befant Riisnæs seg sammen med politiminister Jonas Lie og statspolitisjef Henrik Rogstad på Skallum gård i Bærum, omringet av Hjemmefronten. De tre inngikk en selvmordspakt. Rogstad gjennomførte planen, Lie døde av stress og sykdom, mens Riisnæs overga seg. Under landssviksaken mot ham ble han erklært sinnssyk, og rettssaken ble stilt i bero. Riisnæs ble boende på Reitgjerdet sykehus frem til 1958 og levde deretter et stille og tilbaketrukket liv frem til sin død 1988.
